envimseiverden

Noen morgener er bedre enn andre. Andre er verre. Det er på sistnevnte morgener man kan finne på å si til selv i speilet, at nå går det virkelig galt. Skoleåret nærmer seg slutten, men du føler ikke at du har lest nok, sommerjobb kan du se langt etter i disse finanskrisetider og jaggu er det ikke en splitter ny kvise du ser der på kinnet?

Noen måneder senere ler du av disse tankene du hadde en morgen i midten av april. Nå som du er ferdig med den altoppslukende eksamenstiden innser du at jammen la du ned et ærlig stykke arbeid på lesesalen, det står ikke på innsatsen når det kommer til arbeidssøknadene og hva huden angår? Kvisene får bare komme og gå, så lenge de ikke blir bofaste.

Det kommer en dag du innser at alle timene betalte for seg. Når du innser dette kan du så spørre deg hva alt oppstusset var om. Har du lært noe, eller er det bare over og du landet på begge beina? Plutselig har du fått alle de tre jobbene du søkte på og eksamenslesingen ga en A som teller på snittet.

Etter at du så har fått pakket deg hjem for sommeren er det dags for premiering. Kanskje satt du på lesesalen med et dypt ønske om å bli conversebarn igjen?

Eller bare om å vimse rundt i en fantastisk kjole?

Det kan være litt av et basketak å reise hjem til påske. Selv med bare én koffert. En jeg så tidligere i dag hadde to bag' er, en ski-bag og en ryggsekk. I tillegg til koffert. Selv om jeg ikke var like nedlesset som han, tok det på tiden å komme fra A til B. Nå hører det dog med i fortellingen at det var ikke en hvilken som helst koffert. I hvert fall ikke innholdsmessig. Her fantes pensum til 37,5 studiepoeng og et helt lass med klær, sko, jakker, toalettsaker og jeg vet ikke hva. Nevnte koffert ble kjøpt for å være med til India i to måneder, da hadde jeg god plass i den. Nå da jeg skulle hjem på påskeferie måtte jeg sitte på den for i det hele tatt ha mulighet til å lukke den. Da den har fire hjul i stedet for to (hurra!) var det dessuten lettere å skyve den foran seg enn å trekke den etter seg. Dette skapte problemer nå og da, noe alle som tidligere har trøblet med Trondheims brostein sikkert har forståelse for.  

 Jeg tror det må være ny personlig rekord å bruke førti minutter fra Øya til sentralbanestasjonen. Da tok jeg i tillegg buss fra Samfundet til sentrum. Dette virker som fantastisk mye bortkastet tid da jeg i teorien kunne tatt samme bussen hjemover fra nettopp Samfundet, uten å dra innom byen først. Noe jeg for øvrig aldri gjør. Og nå ser jeg at det er med god grunn. Nå er nemlig alle tosetere opptatt. Jeg tok det siste. De tre som kom inn i bussen etter meg sitter bakerst alle sammen. Er det noe jeg virkelig ikke kan fordra så er det å komme på bussen og trenge meg på noen som har satt seg godt til rette. Og det er akkurat hva jeg nå har gjort. Satt meg godt til rette. Jeg krysser fingrene for at jeg får sitte slik resten av turen også, jeg liker i hvert fall ikke å sitte rett opp og ned ved siden av en fremmed som føler seg like ubekvem som det jeg gjør. Akkurat dét blir litt for koselig for min smak.

 Jeg er glad jeg valgte å ta denne bussen. Hadde jeg reist tidligere i dag hadde det garantert vært stappfullt, trafikken hadde vært forferdelig og humøret hadde blitt deretter. Er det noe jeg virkelig har bruk for nå, så er det å få sitte helt i min egen verden. Akkurat som jeg gjør nå. Musikk på øret og pc?en på fanget. I veska har jeg en helt fantastisk bok som jeg enda ikke har kommet halvveis i (jippi!) og hjemme venter verdens beste.

Aktuelle koffert.

På lesesalen idag sitter jeg ved siden av favorittjenta mi. Det er forresten hun med den høye hestehalen som alle irriterer seg over fordi hun bråker så når hun går ut og inn. Hun har nemlig støvletter på hver eneste dag, som hun, tilsynelatende full av skadefryd, klakker over gulvet med. Når hun så endelig kommer til døra, slenger hun den igjen med et brak, før hun gjør akkurat det samme med døren utenfor der igjen. Det er heller ikke få ganger hun trenger pause om dagen, for sukkene er mange og tunge, og dama har mark i rumpa, stakkar. Minst.

Jenta er blant de som har tusen ting på pulten, som hun fikler med konstant, før hun slenger de fra seg. Grunnen til at hun må kaste ting fra seg som om hun blir brent, kan være at hun hørte at hun fikk en tekstmelding. Det hørte alle andre også, for det er klin umulig å skru av lad eller vibrasjon på hennes telefon. Når hun så, med et grådig drag over fjeset, har fått kastet seg over sekken hvor den livsviktige beskjeden venter, skal det naturligvis besvares umiddelbart. Hennes svar er selvfølgeligav nøyaktig lik betydning. Da har du et fint klikke-soundtrack til arbeidet, akkompangnert av helen på støvletten som klakker i takt med den mektige bassen i øret hennes, i tillegg til godlydene fra munnen hennes som mumser på en 'chokolate kiss'.